Topp meny

Seksualitet som faglig fokus

I skjæringspunktet mellom sexologi og vernepleie finnes mange viktige fokus for brukerorienterte og reflekterte praktikere. Det finnes etterhvert en rekke ressurser tilgjengelig på nett – vi viser deg noen av dem.

«Det er viktig for kommunen å ha fokus på både «glad­seksualiteten», der det enkelte menneske har lov og rett til å uttrykke sin seksualitet, men også ta ansvar for at fagpersoner får kunnskap om hva de skal gjøre i forhold til overgrepsproblematikk», skriver Anita Tvedt Nordal og Marta Helland (2012, s. 13) i sin artikkel i SOR Rapport om utviklingshemmede og og seksualitet.

Sexologikatalogen er en database over fagfolk, organisasjoner, firmaer og offentlige etater som arbeider for å fremme seksuell helse. En av dem er vernepleier Bernt Barstad, som nylig tipset oss om at vi burde legge ut en lenke til Nettverk: Funksjonshemmede, seksualitet og samliv. Vi spør:

– Barstad, hvorfor er sexologi relevant for vernepleiere?

– Seksualitet er et grunnleggende behov for mennesket, følgelig også for de menneskene vi jobber for i det daglige. Og som med andre grunnleggende behov – hvis de trenger bistand, bør vi enten være i stand til å bistå dem eller sikre at de får kvalifisert bistand fra andre. Dette er et område der det har vært for lite fokus. Det er behov for kompetanse og arbeid for å fremme positiv seksualitet blant de som vernepleiere yter tjenester til. Et begrep som ofte benyttes er «seksualvennlig miljø». Det innebærer et miljø som inviterer brukere til å lufte både undringer og utfordringer knyttet til seksualitet. Da må man legge til rette for at tjenesteytere kan skape et slikt miljø. Det kan gjøres på ulike vis. Man kan ha fagbøker om temaet tilgjengelig der tjenesteyterne samles for at de kan lese seg opp, og man kan tilrettelegge for at de kan skolere seg gjennom e-læringskurs som dette. Videre kan man åpne for at de vi yter tjenester til oppmuntres til å forholde seg til temaet, for eksempel ved å snakke om det i fora der de deltar, husmøter, felles treff osv. Og man kan arrangere kurs. De fleste habiliteringstjenester har kompetanse til dette.

Nordal og Helland (2012, s. 14) skriver: «Etiske problemstillinger er selvfølgelig en stor del av dette: Hvordan ivaretar vi medbestemmelse og selvbestemmelse og ikke tråkker noen for nært, samtidig som seksualitet er et tema vi må snakke om? Dersom vi anser det som nødvendig; skal vi presse oss på selv om beboeren ikke ønsker det? Hvor går grensen for medbestemmelse og tvang brukere imellom – spesielt hvis det er sprik i funksjonsnivå? Betyr ja alltid ja hvis den ene har dårligere forutsetninger enn den andre for å forstå konsekvensene av et ja? Hvor går grensen mellom frivillighet, manipulering, frivillig tvang, overgrep? Hvor mye skal pårørende informeres? Hvis i det hele tatt? Som sagt finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Veien er blitt til mens vi har gått. Eneste måten å finne frem til løsninger har vært for personalgruppen å prate sammen.»

Det er også behov for kompetanse og arbeid for å forebygge og håndtere seksuelle overgrep, slår Barstad fast:

Mossige og Huang publiserte i 2011 en undersøkelse som så på omfanget av seksuelle krenkelser og overgrep mot norsk ungdom. Når det gjaldt uønskede seksuelle hendelser som blotting, beføling, og det å bli presset til uønskete seksuelle handlinger som onanering, oralsex eller analsex, så hadde 26% av det som deltok i undersøkelsen en eller flere slike opplevelser. Når det gjaldt voldtektsforsøk eller voldtekt var tallet 5,6%. Det er ingen grunn til å tro at tallene er lavere når det gjelder de gruppene vernepleiere arbeider med, tvert imot. For eksempel konkluderte Marit Hoem Kvam (2001) i sin bok at utviklingshemmede er 2-3 ganger mer utsatt enn populasjonen forøvrig. Så både utfordringene og mulighetene er mange. Et godt sted å starte er at noen i fagmiljøet som interesserer seg for temaet fordyper seg i dette.

Her finner du Håndbok: Utviklingshemming og seksualitet. Forebygge og håndtere overgrep, utarbeidet av Habiliteringstjenestene i Helse Finnmark og Fylkesmannen i Finnmark. Del 1 handler om generell, grunnleggende kunnskap om seksuell utvikling og om hvordan seksualitet kan forstås hos mennesker med utviklingshemming. Del 2 er en innføring i hvordan seksuelle overgrep kan forebygges og hvordan mistanke eller viten om seksuelle overgrep skal håndteres.

To videreutdanninger i sexologi:

Sexologi – videreutdanning (60 stp) ved Universitetet i Agder.

Sexologi og funksjonshemming (15 stp) ved Høgskolen i Oslo og Akershus.