Vernepleierportalen har hatt en prosjektperiode på tre år. Etter et halvt års planlegging gikk vi på nett 1. november 2013. Nå gir vi oss. Vi har nå i to og et halvt år opprettholdt «en informasjonssentral for det meste som har med vernepleie å gjøre» i form av nettsiden www.vernepleierportalen.no, med en tilleggsside på Facebook. Nettsiden har hatt rundt 200 besøkende per dag i snitt, facebooksiden har i skrivende stund 4150 følgere. Utover et stort antall lenker til vernepleier-, videre- og masterutdanninger, fag- og kunnskapsressurser har vi i denne perioden publisert 105 saker, hvorav rundt 60 er intervjuer med vernepleiere. Vår tommelfingerregel har vært at saker enten skulle handle om vernepleie, vernepleiere, eller begge deler, og det har vi har holdt på.
For å forstå hvorfor vi gir oss, er det antakelig nødvendig å forstå at portalen har vært et fullt ut frivillig og grunnleggende lystdrevet prosjekt. Den ble startet fordi webansvarlig Jan Gunnar Hesthammer og undertegnete hadde lyst, og vi ønsket å se hvor langt denne lysten kunne ta oss. Tidlig i prosessen tok vi noen beslutninger: For det første skulle vi ikke søke støtte fra noen. I det lå også en frihet som var viktig for oss – aldri å ha søknader eller rapporter som måtte skrives, det å ha full uavhengighet fra andre aktører og deres agendaer. Det har vært befriende. For det andre ønsket vi ikke kommersielle innslag på nettsiden, ut over å ta inn annonser for ledige stillinger for vernepleiere. Som jeg skrev i min første leder 3. november 2013: ”Du vil aldri finne reklame for hudpleieprodukter eller slankemidler på Vernepleierportalen. Ei heller for nettbokhandler”. Det har vi holdt. Når det gjelder salg av annonser, har vi fått inn et par-tre tusenlapper på det – cirka halvparten av det driften av portalen har kostet i webhotell, publiseringsløsning og spamfilter. Mellomlegget har gått av egen lomme – og det har vært helt greit. Av fag blir man verken rik eller fattig i Norge. For oss har selvråderetten vært viktigst, og vi har fått svar på hvor langt lysten kunne ta oss, nemlig hit.
Takk til alle som har bidratt til Vernepleierportalen – dere vet hvem dere er! Skal jeg løfte frem en især, må det være vår trofaste, oppsøkende, frivillige journalist Eireen Finden, som har levert våre aller mest leste saker – som saken om vernepleier Helga Elisa Colbjørnsen i miljøteamet på Grimstad ungdomskole, som ble lest og likt av over 1 000 på nettsiden, ble delt 130 ganger på Facebook og nådde over 29 000 der. Og saken om omleggingen av tjenestene til Øystein Husaas, som ble lest og likt av over 2 300 på nettsiden og ble delt 160 ganger på Facebook og nådde over 17 000 der.
Skulle jeg ha trukket frem noen av de vel 40 intervjuene jeg selv har gjort, ville jeg nevnt intervjuet med tre vernepleiere på sykehjem og intervjuet med vernepleier Bodil Ellingsen – som begge belyser hvordan vernepleierens helsefaglige og sosialfaglige kompetanse kan samspille, samt min oppsummering av seks saker om tilrettelegging for utviklingshemmede i ordinært arbeidsliv. Det siste er et tema jeg skal arbeide videre i andre sammenhenger. Når det gjelder samspillet mellom helsefaglig og sosialfaglig kompetanse står også denne teksten av vernepleier Anne Mette Borg Almeland i en særstilling. Dette er fokus jeg er stolt av å ha vært med på å løfte frem. En hører mye om at vernepleiere har både helse- og sosialfaglig kompetanse, men lite om hvordan disse ulike kompetansene – eventuelt – samspiller. Det er ett av mange åpenbare spørsmål der vi ikke bare har for få svar, men også for få som spør.
Hvilke inntrykk sitter jeg så igjen med, etter tre års nærfokus på vernepleie og vernepleiere? For en ting sitter jeg med et inntrykk av at det er stor interesse blant vernepleiere for å høre hva andre vernepleiere driver med, hvordan de jobber og hvordan de tenker fag. Og så har jeg igjen fått bekreftet at det finnes utrolig mange dyktige vernepleiere! Dere er der ute, dere står på, og dere får til mye! Men som profesjon fremstår vi ikke som sterke. Da ansvarsreformen ble evaluert i 2007, kommenterte forsker Johans Sandvin at mennesker med utviklingshemming aldri har hatt en sterk faggruppe i ryggen. Det svei den gang – men er ikke mindre sant i dag. De siste 5 årene har det kommet tre solide fagbøker med ’vernepleie’ i tittelen, og aldri har vi vært så ettertraktet på arbeidsmarkedet – men som faggruppe har vi ingen samlet og sterk stemme ut i noen av samfunnets viktige debatter. Ikke om våre egne hjertesaker – som mangfold, inkludering, systematisk opplæring og tilrettelegging – ikke om våre sentrale brukergrupper, ikke om vår egen profesjon. Når vi i kjølvannet av UHRs sosialfagprosjekt blir invitert til å vurdere om vi bør rendyrke en profil som helsefaglige miljøterapeuter, er det taust. Det gir grunn til bekymring når det sto som et mulig alternativ til en hel eller delvis sammenslåing av BSV-utdanningene. Slik jeg leser situasjonen vår er det for lite som virker samlende, og for mye som bidrar til å spre oss. Hadde vi vært en hage, ville en ha kalt oss viltvokst. Spør en ti vernepleiere hva vernepleie er, vil svarene deres sprike i mange ulike retninger. Spør en ti vernepleierutdannere hva som kjennetegner vernepleieres kompetanse, vil svarene også sprike i mange retninger. For mange. Et problem er at det gjør det vanskelig for oss som profesjon å manøvrere. Verre er det at vi heller ikke har en samlet oppfatning av hvor vi vil, eller noen felles arenaer for å diskutere hvor vi vil, eller noen som er i en posisjon til å styre oss i riktig retning om vi hadde blitt enige om hvor vi vil. Vi er spredd på fire ulike fagforbund, og ikke ett av dem tar rollen som lokomotiv for å videreutvikle vernepleie som fag. Spredd på et dusin ulike universiteter og høgskoler, synes det som om hver utdanning er seg selv nok. Spredd på de tusen bofellesskap, dagsentre, skoler, avlastninger, lavterskeltilbud og andre tjenester, synes det som om vernepleierne tenker det går fint. Samtidig har vi gjennom noen tiår latt ergoterapeutene ta ansvaret for å videreutvikle fokuset på ADL-ferdigheter. Andre faggrupper har med stort hell gjenoppfunnet vårt fokus på hverdagsferdigheter og lansert det som hverdagsrehabilitering. I et profesjonsklima der det er stadig mer fokus på tverrprofesjonelt samarbeid og dermed på å kunne gjøre rede for hvilke problemer vi løser på hvilke måter og hva som skiller oss fra andre, vil det å være så tause stadig lettere kunne forveksles med ikke å ha noe å si. Min frykt er at vi alle sitter på hver vår tue og tenker at det går fint – til vi en dag våkner og er erstattet av sultnere, mer manøvreringsdyktige og språkføre profesjoner. Så vil det vise seg om det også går fint – eller om brukerne av våre tjenester da vil ha mistet noe vesentlig. Slike tanker og spørsmål sitter jeg igjen med, og bare tiden vil gi svar.
Imens vil jeg takke for meg og oss. Vi har noen få saker på vei, som kommer i løpet av april. Facebooksiden slettes 1. mai. Alt på selve nettsiden blir liggende tilgjengelig et halvt års tid til. Så er det slutt.
Hilsen Thomas